Ode til visne tulipaner

Jeg tok en tur rundt i hagen i dag og knipsa bilder av blomstring. Tulipanene som bare er visne og stygge, gikk jeg først fort forbi. Denne tida er egentlig bare en ventetid, det er snakk om å holde ut mens tulipanene - som jeg for bare et par uker siden syntes var så vakre - visner helt ned før jeg klipper dem vekk. Husj, ferdig med dem!

Men så bestemte jeg meg for å gi de visne tulipanene litt oppmerksomhet allikevel. For de er jo bare et symbol på selve livet, i all sin forgjengelighet. Først forventningen når de tidlig om våren presser sine spede spirer opp gjennom vissent løv fra i fjor. Gleden over å se dem vokse seg store, sette knopper og til slutt springe ut i praktfull blomstring. Det er vår, og de er så etterlengtet. Noen få uker gledes vi over dem, besøker dem hver dag, stikker nesa ned imellom kronbladene og trekker pusten. Ja, det er deilig!

Så kommer dagen da de begynner å falme. Og snart faller det første kronbladet til bakken, raskt fulgt av flere. Til slutt står stilken hodeløs igjen. Stygg. Helst vil vi bare fjerne den med en gang, et raskt klipp ved bakken så alle spor blir borte.

Men gjør vi det forsvinner kraften fra tulipanen. Den må få lov til å stå der og være stygg, brun, innskrumpet - helt til den har sendt all næring tilbake til løken igjen. Det evige kretsløpet, slik at løken kan sørge for at vi også neste vår kan glede oss over de første små spirene.

-----------

Ok, litt svulstig ble kanskje dette, men det er allikevel sant! Så stopp litt ekstra ved de visne tulipanene og send dem en god tanke mens du venter på at innlegget mitt om blomstene som blomstrer nå kommer - en annen dag.