Tålmodighet...

Litt på spøk sier mange at det krever god helse for å være syk. Jeg kan legge til at det også krever tålmodighet... Siden slutten av mars har jeg ventet på time hos nevrolog. Selv om jeg fikk brev om at jeg hadde rett til å få time innen 30. juni 2010 (altså for 3 måneder siden), hadde jeg fortsatt ikke fått time for en måned siden.

"Du må jo ringe og etterlyse timen!" sa folk til meg. Og ja, det er klart jeg må det. Men etter mange år med legetimer her og der, venting på undersøkelser, telefoner og samtaler hit og dit for å sjekke opp alt mulig, nytt håp om bedring som viser seg å renne ut i sanden nok en gang, ny venting på nye undersøkelser, prøve en ny behandlingsform, få høre at "jo, jeg tror jeg skal få deg bedre" - for så å konstatere noen måneder senere at det ikke var noe hjelp i den behandlingsformen heller. Joda, det er klart jeg bør ringe og etterlyse timen - men jeg er så utrolig lei. Burde det ikke gå av seg selv at jeg får time når jeg er satt på prioritert liste?

Men til slutt ringte jeg da. Og snakket med en hyggelig kontorsøster. Hun ba om personnummer, tastet det inn og sa:
"Ja men kjære deg, du skulle jo vært her for lenge siden! Du burde ha ringt før!"

- er det lov å skrike høyt i telefonen til en hyggelig dame som bare prøver å være omtenksom? -

"Joda, men jeg regner jo med at dere ikke lar meg vente for moro skyld." sa jeg (for det tror jeg faktisk).

"Ja, men allikevel - du har ventet altfor lenge," sa hun.

Så da er det tydeligvis sånn at selv om du har fått en prioritet (er det ikke det som heter ventelistegaranti?) så må du passe på selv!? Har de ikke dataprogrammer som forteller dem hvilke pasienter de skal innkalle først?

Vel, jeg fikk time, 24. september. Jeg begynte å glede meg , tenkte at nå kan jeg kanskje få noen svar på hvilke framtidsutsikter jeg har. Fant fram cd med MR-bilder og røntgenbilder på, og begynte å tenke over hvordan jeg - nok en gang - skal forklare så grundig som mulig hvor jeg har vondt, på hvilken måte (brennende? stikkende? ulmende? sviende?), hvor vondt (på en skala fra en til ti), når er det vondest, er det noe spesielt som trigger det? - og så videre.

Men tror du ikke jeg fikk telefon dagen før, altså nå på torsdag:
"Det er fra nevrologisk avdeling på Ahus. Vi må dessverre avlyse undersøkelsen din i morgen, for vi har ingen lege her."

Hun hørtes veldig lei seg ut, stakkars - det er jo ikke hennes skyld at de ikke har lege der. Hva kunne jeg si?
"Nei, da er det jo ingen vits i å komme."

Hun beklaget flere ganger, og sa at de må få sende meg brev om ny time - for de har ikke helt oversikt over når jeg kan komme. Rykk tibake til start. Du er nesten i mål i stigespillet, men kommer på ruta med den laaaange stigen som fører deg helt nederst igjen.

Er det nå jeg skal benytte meg av fritt sykehusvalg? Og hva skjer hvis jeg gjør det? Kan jeg være garantert at jeg kommer raskere til undersøkelse på sykehuset i Lillehammer - som ifølge nettet har kortest ventetid på nevrologiske undersøkelser (5 uker) - hvis jeg søker meg dit enn hvis jeg bare venter i kø på Ahus? Jeg velger jo å tro at folka på Ahus faktisk har til hensikt å gi meg time så raskt de bare kan.

Skal man som pasient liksom bare vite alt dette? Og hvor skal man finne overskuddet fra til å finne ut av alt sammen, når man ofte knapt nok har overskudd til å ta seg av hverdagslige gjøremål?

Sånn, det måtte bare ut!