Fjellandsbyen Marie

Hvis du kjører noen mil oppover i landet fra Nice, svinger av fra hovedveien og lar nysgjerrigheten ta overhånd - da kan du ende opp ved dette blomsterdekorerte huset. Det ønsker deg velkommen til fjellandsbyen Marie, som ligger ved porten til Alpene, rett sør for fjellet Mercantour (som noen kan huske fra Tour de France).

Vi lot oss friste til å ta en avstikker fra den planlagte ruta, og vi angret overhodet ikke da vi etter møysommelig kjøring kom opp til dette koselige stedet. Utrolig idyllisk! Men det er nå om sommeren, vi har våre tanker om hvordan det må være der om vinteren...

I bakgrunnen får du et inntrykk av beliggenheten; bokstavelig talt helt ute på stupet.

Og med så bratt beliggenhet blir gatene like bratte. Her bor det ikke mange på fast basis. Vi kom i snakk med en eldre herre som antagelig har bodd i Marie hele livet. Selv om jeg totalt sett synes jeg klarte meg bra på det lokale språket, måtte jeg gi tapt da han bablet i vei for å forklare både det ene og det andre. Han var tydelig stolt av byen sin!

Jeg: "Vouz habitez ici, monsieur?" (Bor De her?")

Han: "Oui, bable bable bable bable..."

Jeg, med et lett måpende ansiktsuttrykk: "Ehh... je ne comprends pas..." (Jeg skjønner ikke.)

Han: "Bable bable bable, anglais, touriste, bable bable" (Jeg skjønte at han ville vite hvor vi kom fra.)

Jeg: "Norvegien."

Han: "Ahhhh! Bable bable bable..." Mens han pekte hit og dit og antagelig ville fortelle litt om byen, vi oppfattet noe med slott og kirke - så på et punkt i talestrømmen hvor det ikke virket uhøflig å gå videre, tuslet vi i retning kirken. Men den tok jeg ikke bilde av...

Da jeg tok bilde av denne flott dekorerte veggen, stoppet en dame som så veldig stolt ut. "Tres bon! Tres bon!?" (vakkert) sa hun mens hun slo ut med armene mot veggen. Kanskje var det hun som hadde pyntet så fint? Jeg sa meg helt enig, og håpet at ikke hun også skulle bable i vei, men heldigvis gikk hun videre.

Her er vidunderet vi disponerte i 3 dager, en Citroen (selvfølgelig fransk bil!). HP kjørte, mens jeg leste kart. Grei arbeidsdeling for meg!

Spesielt syntes jeg det var greit at han kjørte når vi skulle opp og ned her. Dette er da veien til Marie, og dette er den beste delen av den. Litt lenger ned var det enda verre; stupbratt ned på utsiden, smalt, dårlig sikret og med utrolig krappe hårnålssvinger.

Helt der nede er hovedveien.

Og her kan du se Marie oppe i høyden, på den lille kollen til høyre for trærne. Dobbeltklikk eventuelt på bildet for å se det bedre. Bildet er tatt fra bilen på vei nedover igjen, før vi kjørte videre til nye spennende steder - som det kommer innlegg om en annen gang.