Kurs i smertemestring

I går begynte jeg på kurs i smertemestring på smerteklinikken på Ahus. Det er, som navnet sier, et kurs i hvordan man best mulig skal mestre det å leve med kronisk smerte. Jeg er spent på hva kurset vil gi meg, og håper at jeg kommer til å lære noe jeg ikke allerede vet fra før.

Kurset går over seks ganger, fra 9.45 til 14.30 onsdag annenhver uke. Jeg var spent på hvordan kroppen ville reagere på å sitte mer eller mindre stille i såpass mange timer. Når jeg er hjemme kan jeg hele tida tilpasse meg hva kroppen har behov for; jeg går tur, ligger på sofaen, tøyer og strekker litt, sitter i en stol eller rusler rundt. Men det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Sykepleierne som holder kurset, understreket at vi måtte reise oss, strekke oss eller rusle litt rundt i rommet etter behov. Når alle er i samme situasjon er det ingen som stiller spørsmål når du reiser deg og står og tøyer en stiv nakke.

Nettopp det at alle på kurset er i samme situasjon, kan være positivt. Vi er cirka ti stykker, som alle har kroniske smerter og har hatt det i mange år. Dermed har alle også mye erfaring med helsevesenet og med NAV. I går ble det dessverre mye negativt prat om dårlige erfaringer, uforstående leger og uvettige saksbehandlere i NAV. Det likte jeg ikke. Selv har jeg også negative erfaringer, men jeg ønsker ikke at dette kurset skal bli en arena for kos med misnøyen. Jeg sa ingenting, men tenkte at jeg vil se an til neste kursdag. Hvis det gjentar seg, vil jeg si noe om det da. Jeg blir ikke oppkvikket av å sitte og høre andre klage, da kan jeg heller prøve å tenke positive tanker på egen hånd.

Men, når det er skrevet; tema for kursdagen i går var kommunikasjon. For oss som er smertepasienter (og sikkert generelt for alle som er pasienter...), er det viktig å kommunisere godt, spesielt med helsevesenet, leger og andre spesialister - og også med familie og andre som står oss nær. Hovedbudskapet fra kursholderne, var hvor viktig det er å være konkret, ikke gå rundt grøten men si tydelig fra. Vi skal huske at legene er der for oss, og ikke omvendt. Akkurat det er lett å si, men ikke fullt så lett å holde fast ved når man sitter overfor en lege som har det travelt og som lirer av seg mange faguttrykk som du overhodet ikke skjønner. I en slik situasjon skal vi spørre, spørre og spørre - sa sykepleierne som holder kurset.

Visste du forresten at den viktigste kommunikasjonsferdigheten er å lytte? Tenk på det selv, når du snakker med noen om litt alvorlige emner - hører du ordentlig etter, eller sitter du og tenker ut et svar allerede lenge før den andre er ferdig med å snakke?

En annen interessant side ved kommunikasjon, er at hele 50 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom kroppsspråket. Det er mye, det! Tenk bare på hva du signaliserer hvis du står med armene i kors foran kroppen, eller ser en annen vei hele tida mens noen snakker med deg.

40 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom stemmekvaliteten. Akkurat hva det innebærer, fikk jeg visst ikke helt med meg... men det må jo være noe med hvordan stemmen høres ut sammenlignet med hva man sier.

Dermed er det bare 10 prosent igjen - og det er ordene vi sier. Hmm... liten grunn til å stole utelukkende på det noen sier, altså - med mindre de uttrykker det samme med kroppen og stemmekvaliteten.

Om to uker er temaet smerte, angst og depresjon. Det blir interessant, for det er ikke tvil om at det å ha kronisk smerte drar med seg en del annen grums som negative tanker, lav selvfølelse og tunge dager. Om ikke annet, er det godt å få bekreftet at det er helt vanlig å ha det sånn.