Knausgårds lange kamp

Da Karl Ove Knausgårds første bind av "Min kamp" (her representert med et bilde av bind 2) kom ut, var jeg ikke blant dem som løp til bokhandelen. Tvert imot syntes jeg hele "Min kamp"-prosjektet fikk så mye oppmerksomhet at jeg i det stille boikottet det. I tillegg kjøper jeg så å si aldri bøker, i alle fall ikke nye bøker til full pris. Jeg låner dem på biblioteket, eller kjøper til nød pockeutgaver eller andre billigutgaver. Man kan vel si at det er et paradoks, siden jeg er så glad i å lese. Kanskje jeg burde begynne å kjøpe bøker for å yte min skjerv til forfatternes lønn, slik at vi også i framtida kan ha gode forfattere?

Uansett. Knausgård ga ut "Min kamp" 1, 2, 3 og 4 - og kanskje 5 også, men det husker jeg ikke helt. Jeg leste dem ikke. Ikke før jeg fikk bind 1 som en del av et innmeldingstilbud i en bokklubb. Selvfølgelig var dette tilbudet så billig at det nesten var som å få bøkene, jeg tror det var fem bøker for under 150 kroner. Da leste jeg "Min kamp 1", og jeg ble hekta. Jeg ble dratt inn i stemningen i boka. Det var som å lese en annen persons dagbok, og samtidig følte jeg at det tidvis kunne vært min egen dagbok - fordi jeg kjente meg så godt igjen i jeg-personens følelser, tanker og handlinger. Hvorvidt det sier mest og meg eller om Knausgård får være opp til andre å bedømme, men jeg har snakket med andre også som ser seg selv i disse bøkene.

Nå har jeg lest til og med bind 4. Jeg leser dem ikke rett etter hverandre, fordi jeg dras så inn i bøkene at jeg må ta pauser. Men så langt har jeg fått kjennskap til ganske mye om Knausgård selv, hans oppvekst, ungdomstid og mye av voksenlivet. Han deler også villig hemmeligheter om sine nærmeste, familie og venner. Det er jo også noe han er blitt kritisert for, og jeg har lest at kona hans - som har bipolar lidelse - har blitt sykere på grunn av at hun blir så utlevert i bøkene. Samtidig har jeg også lest at hun selv ville at han skulle skrive ærlig, at hun ser bøkene hans ut ifra sitt eget forfatterperspektiv.

Selv må jeg innrømme at jeg ikke tenker så mye på at bøkene er biografiske. Jeg tror noe av det som gjør dem så fascinerende, er at de skildrer min tidsalder gjennom livet; en oppvekst på 70-tallet, ungdomstid på 80-tallet og en skrivende hovedperson som strever for å gi skrivingen stor nok plass i livet. Nå er tida snart inne til å låne bind 5 på biblioteket. Jeg har lest at den tar for seg tida som ung mann med stort skrivebegjær, kombinert med skrivesperre. Det er jeg klar for å lese om!