Kurs i smertemestring, om angst og depresjon

I går var det ny samling på kurset i smertemestring på Ahus. Jeg var spent, for forrige gang ble det - etter min mening - altfor mye negativt prat. Som jeg skrev i innlegget mitt om det (som kan leses her) hadde jeg bestemt meg for å si noe om det hvis det gjentok seg. Heldigvis ble ikke det nødvendig, det virket som de som hadde behov for det hadde fått blåst fra seg forrige gang. Samlingen i går var hyggelig og positiv, og jeg ser fram til neste gang!

Temaet i går var smerte, angst og depresjon. Selv har jeg kjent mye på negative tanker i forbindelse med smertene mine og den innvirkningen de har på livet. Kroniske smerter tapper deg for energi, de stjeler konsentrasjon og oppmerksomhet, frarøver deg søvn og endrer på mange måter livet. Det er ikke lett å forholde seg til, og i tunge stunder har det vært vanskelig å se lyst på livet og framtida. Jeg tenker at fordi angst og depresjon er et eget tema på kurset, sier det meg masse om hvor vanlig det er å ha negative tanker. I går fikk jeg også bekreftet at alle på kurset i større eller mindre grad har slitt. Det er vanlig å føle seg mislykket, mindreverdig, at man ikke duger lenger, at man er til overs, at man bare er en byrde osv., osv.

En av legene ved smerteklinikken holdt et foredrag om sammenhenger mellom smerte, angst og depresjon. Hun hadde ganske knapp tid til et så stort emne, derfor ble det litt kjapt i svingene. Men vi fikk utdelt power point-presentasjonen hennes så vi kan se mer på den. Dessuten kan man søke fram mye på nett, i tillegg til å lese bøker.

Etter foredraget hennes, var ordet fritt i en times tid. Det var jo i den sammenhengen jeg syntes alt ble så negativt forrige gang, men i går var den timen det som ga mest. Å høre hva andre i samme situasjon som deg selv har følt, opplevd og tenkt, er fint.

Dessverre finnes det ingen fasit på hvordan man skal komme seg gjennom de tunge stundene. Det er en lang prosess, og man kan bare jobbe med seg selv, ta et skritt om gangen og forsøke å tenke positivt. Og noe av det viktigste jeg skal ta med meg videre, er en kort liten setning som smertelegen sa helt på tampen av foredraget sitt: Det er ikke din feil. Tenk på det: Det er ikke din feil! Ok, det høres kanskje ikke så revolusjonerende ut, men alle dere som ikke har kroniske smerter skal vite at vi som har det ganske ofte klandrer oss selv. Man tenker at det sikkert er noe man har gjort galt, noe man skulle gjort annerledes, en eller annen behandlingsform man ikke har forsøkt (selv om man har forsøkt så mange ulike former behandlinger at man ikke husker alle engang), at man ikke tenker positivt nok, at man ikke er flink nok til å bite tenna sammen... Ja, hjernen er veldig oppfinnsom når det gjelder å finne argumenter til "det er din egen skyld"-lista. Men nå har jeg det altså svart på hvitt i power point-en fra i går: Det er ikke din feil!