Skitur med tilpasninger

Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med dette innlegget... Jeg hadde laget det klart i går, så det skulle publiseres i dag. Men jammen ble det publisert i går, men bare med tittel - ingen tekst, ingen bilder. Og med datoen i dag. Underlig... og kjedelig å måtte skrive på nytt, dette er jeg jo på en måte ferdig med. Men ok:

Saken var altså at jeg i går var på vinterens andre skitur. Jeg har ikke villet gå på ski, fordi jeg har hatt mye vondt i armen og vært redd for at skigåing skal trigge enda mer vondt. I tillegg tok jeg det litt for hardt på noen skiturer forrige vinter, og resultatet ble at jeg fikk veldig vondt og ble utrolig sliten. Så sliten vil jeg ikke være...

Men så har jeg tenkt litt, og funnet ut at for det første trenger jeg ikke å gå det forteste jeg klarer selv om jeg går på ski. For det andre er jeg såpass glad i å gå på ski, at jeg vil gjøre det litt. Da må jeg bare passe på at jeg gjør det på dager hvor jeg bare kan ta det med ro etterpå - og altså at jeg holder igjen så jeg ikke overbelaster armen (og nakken).

I går lå alt til rette for skitur; det var cirka 5 minusgrader, skyer men lite vind - og jeg hadde hele dagen til rådighet. Så jeg satte av gårde hjemmefra. Vi kan ta på oss skiene på gårdsplassen, skli over dette jordet og bort til skogen. Der er det oppkjørte løyper.

Jeg gikk - forholdsvis rolig-  til Ringdalshytta, en tur på cirka 5 km.

Da var det bare å legge fra seg staver og hansker...

... drikke vann og spise noen rosiner for å få ny energi til hjemturen.

Hjemover fra Ringdalshytta går det ganske fort, for det er for det meste nedover. Jeg har litt skrekkblandet fryd for nedoverbakker, og liker å kunne ploge så jeg kan ha full kontroll. Men den store skrekken er denne korte, men bratte bakken. På grunn av trærne er den jo ganske uoversiktlig, og jeg har ramla mange ganger her. Egentlig har jeg lyst til å ta av meg skiene og gå til fots ned. Men jeg kvinner meg opp og setter utfor, og i går gikk det bra!

Og når den bakken er unnagjort kan jeg se huset vårt! Da gjenstår det bare å kravle seg opp den siste kneika før jeg med god samvittighet kan slappe av.