En sjiraff i hagen

Jeg ble så glad da jeg gikk for å hente avisa i dag. Ikke fordi nyhetene på forsiden ga meg grunn til å juble, men fordi jeg på veien til postkassa passerer staudebedet. Og der - der har en av valmuene sprunget ut!

Det er ekstra moro nå, fordi jeg plantet valmuene for noen uker siden. Da er det alltid spennende å se om nyplantingen overlever, om den slår seg til ro, ikke tørker bort - og om den blomstrer!

Da sønnen min var liten, leste jeg mye barnepsykologi som en del av planen om å bli verdens beste mor. Nå, snart 18 år senere, er det ikke så mye jeg husker av hva jeg leste, men jeg husker veldig godt anekdoten om sjiraff i hagen. Det var den danske barnepsykologen Jesper Juul som kom med den. Her skal jeg gjenfortelle den med mine egne ord:

Tenk deg at du kommer ut i hagen en morgen. Der står en lys levende sjiraff og nikker med hodet til deg. Tipper du hadde blitt overrasket? Og kanskje nysgjerrig, kanskje litt glad eller rett og slett redd (selv tror jeg nok mest på det siste...). Uansett ville det vært en helt ny, frisk hendelse som du aldri noensinne hadde opplevd før.

Slikt opplever små barn hver eneste dag, mange ganger om dagen. Når vi voksne drar dem med oss til barnehagen i morgenstresset, og barnet stritter imot fordi det ser en sommerfugl som akkurat har satt seg på en blomst i veikanten.
"Nei, kom da!" sier vi, "vi har ikke tid til å se på den sommerfuglen nå."

Men sommerfuglen er jo for barnet som en sjiraff ville vært for oss!

Og snart springer enda en valmue ut. Jeg skal prøve å se på den som en sjiraff i hagen, som jeg kan stoppe opp ved på veien ut til postkassa hver dag.