Jeg er, altså tenker jeg

Jeg tenker mye. Veldig mye. For mye, er det noen som mener. "Du må ikke tenke så mye," hender det de sier. Men det er jo slett ikke lett, for tankene bare kommer, de. Svisj, inn i hodet med én tanke, svosj, så er den ute igjen, mens plopp: en ny tanke har kommet i stedet. 

Sånn går det hele dagen lang, omtrent 60.000 tanker i døgnet, visstnok. For det er noen som har tellet dem. Hvordan i all verden de har fått til det, klarer ikke jeg å forstå. Selv kan jeg ikke holde styr på hvor mange tanker jeg tenker i fem minutter en gang. Og hvor slutter en tanke? Når begynner en ny tanke? Ofte sklir de jo bare over i hverandre, gir assosiasjoner som fører til en ny tanke, og en ny og en ny og...

Jeg tror jeg tenker mye mer enn de 60.000 tankene i døgnet. For eksempel tenker jeg når jeg sitter og ser utover vannet. Da kan jeg tenke på hvor fint det skinner og blinker, og ser ikke vannoverflaten ut som den er kompakt så man kan gå på den?, tenk om jeg bare kunne gå utover, hvordan klarte Jesus det?, gikk han egentlig på vannet eller er det bare en metafor for noe annet?, finnes Gud?, så fint det hadde vært hvis jeg trodde på Gud og følte at livet hadde en mening utover det å sove og spise, nei, nå ble jeg sulten...

Så spiser jeg litt mens tankene kverner videre. HP mener at han også tenker mer enn de gjennomsnittlige 60.000, så det er ikke alltid det blir sagt så mye mens vi tygger pølsa vår.

Den franske filosofen René Descartes sa "Jeg tenker, altså er jeg". Men hva kom først? Det å være eller det å tenke? Etter å ha tenkt litt på det (også) mener jeg at tankene ikke kunne komme først, for hvor skulle de da bo? Derfor har jeg lagd min egen vri, og sier nå: "Jeg er, altså tenker jeg".